Jeg heter Pavla Kurková, og jeg arbeider med keramikk og fotografi.

I arbeidet mitt forener jeg disse to verdenene, som bindes sammen av kjærligheten til naturen, enkelheten og de stille øyeblikkene i hverdagen.

Keramikk er for meg en måte å arbeide med hendene på og skape ting som bærer en historie. På krusene og de andre stykkene mine overfører jeg motiver inspirert av det nordiske landskapet – skoger, dyr og den milde stemningen jeg også prøver å fange i fotografiene mine. De to verdenene glir naturlig over i hverandre og utfyller hverandre.

Det som førte meg til dette arbeidet, var et behov for å senke tempoet og vie meg til noe meningsfullt og dypt givende. En stor milepæl var å få sertifikatet Norwegian Made, som jeg er svært takknemlig for. Jeg ser det som en bekreftelse både på kvaliteten i arbeidet mitt og på veien jeg har valgt.

Jeg finner inspirasjon i den nordiske naturen – i lyset og roen her i Karbøl og Misvær – og prøver å la det prege alt jeg lager. Jeg tror på ærlighet, tidløshet og ting som folk kan knytte seg til over lang tid.

Pavla, du sier selv at du har et arbeid du virkelig trives med. Hvordan begynte veien din til fotografiet?

Veien til fotografiet var litt pussig og full av omveier. Jeg ble inspirert av Instagram – jeg ønsket å kunne ta bilder som enkelte der. Jeg må innrømme at jeg nesten ikke visste noe om fotografering. Jeg hadde bare et gammelt, enkelt kompaktkamera, og skjønte fort at jeg ikke kom til å utrette store ting med det. Så jeg lånte et gammelt speilreflekskamera av broren min. Det var begynnelsen. Jeg satt ute med barna i timevis og prøvde å forstå hvordan kameraet virket – ISO, lukkertid og blender … en uforståelig treenighet i starten. Og selv om det gikk bra og bildene begynte å dukke opp på skjermen, ville jeg mer. Jeg ville jo ha bilder som på Instagram. Derfor meldte jeg meg på mitt aller første kurs, der jeg skulle lære å fotografere landskap. Hva skal jeg si … jeg ante ikke hva som ventet meg. Det gamle kameraet hadde sine begrensninger, men jeg lot meg ikke stoppe. Dagen før kurset kom imidlertid den store overraskelsen: Mannen min solgte to kuer og kjøpte et nytt speilreflekskamera til meg. Historien fortsetter selvsagt, men det er en lang historie som får vente.

Og når ble fotografiet yrket ditt?

Det kom gradvis. Lenge hadde jeg ikke tro på meg selv. Men gode tilbakemeldinger fra folk overbeviste meg etter hvert om at drømmen kunne gå i oppfyllelse, og at jeg kunne leve av fotografiet.

Hvordan forandret dette steget livet ditt?

Det forandret livet mitt ganske grunnleggende. Før jeg begynte å fotografere, gikk all tiden min med til livet rundt huset. Den store drømmen min var å reise og bli kjent med nye steder og mennesker. Gjennom fotografiet gikk den i oppfyllelse. Jeg reiser både for å møte mennesker og dyr. Fotografi er min store lidenskap – det gir meg mening, frihet og kreativ glede. Turene for å fotografere dyr er fulle av spenning, og det er utfordringer jeg liker å ha i livet.

Det naturlige i bildene dine, enten de er tatt ute i naturen eller i studio, er det jeg beundrer mest. Hva betyr «naturlighet» for deg?

Naturlighet? Det er ekthet og menneskelighet. Ikke spille eller late som – ta alt som det er. Ikke fotografere illusjoner. Jeg liker følelser i fotografiet.

Lidenskapen din er naturfotografering, og det krever mye tålmodighet. Hvor henter du din indre ro?

Ja, det stemmer. Naturfotografering krever ydmykhet, tålmodighet og samklang. En fotograf må leve det, kjenne det og bli en del av naturen rundt seg. Gå inn i energien og fornemme lyset og lydene. Tilpasse seg omgivelsene og stille observere. Det tar timer på timer med observasjon. Kulde, regn, varme … du må elske det. Det kan aldri bare handle om selve bildet. Det er naturen selv som gir meg indre ro. Den er medisin, den er lærer. Jeg trenger naturen for min indre balanse.

Du vokste opp hos bestemoren din, uten foreldre. Hvordan har det preget livsholdningen din?

Jeg tenker tilbake på barndommen med glede. Jeg vokste opp nesten alene med bestemor, i skogkanten. Skogen ble mitt hjem og mitt tilfluktssted – mitt eget lille rom og et sted for å utforske. Jeg kjente hver krok. Jeg fanget ørret med hendene i bekken, så på fuglene og badet i skogstjern. Med fotografiet har jeg vendt tilbake til de årene. Jeg er tilbake.

Hvordan gir du kjærligheten til naturen videre til barna dine?

Jeg er sammen med dem, prater med dem og svarer når de spør. Jeg er bare en veiviser.